Personvern
In EnglishIn English
Reinefjord
Reinefjorden

Fiskerbonden og andre innbyggere i fiskeværene

Fiskerbonden kunne være selveier eller husmann. Husmennene hadde avtale med væreieren om bruk av grunn som han selv hadde dyrket opp eller som tidligere husmenn hadde ryddet. Husmannen eide som regel husene, men de kunne i enkelte tilfeller tilhøre væreieren. Som betaling for leien av husmannsplassen måtte han jobbe «plikt», det vil si stille opp et antall dager i vintersesongen og i slått og høyonna for å arbeide for væreieren. Dette var svært vanskelig for en liten familie som var avhengig av både mann og kone i disse sesongene. Heldiges var de som hadde store familier, der en eller flere av sønnene kunne dra og utføre plikttjenesten.

Strandsitterene var husmenn uten jord. De hadde bare rett til å sette opp egne hus på væreierens grunn, han hadde ikke rett til jord, men kunne holde liv i noen sauer ved å slå gresset oppe i fjellene og å slippe dyrene på beite der det var ledig plass. Leien for strandsitterene var også plikttjeneste.

Skipperen var eieren av jekta. Sjefen på jekta var styrmann. I jektefartiden kunne skipperen være like mektig som væreieren. Det var heller ikke uvanlig at væreier og skipper var samme person. Makt og kapital havner ofte på få hender.

Styrmannen var som regel en lokal sjømann som hadde gått gradene fra førstereis, matros og bestmann til styrmann. Hans fremste egenskaper var kunnskap om leia fra Lofoten til Bergen. Det fantes få tilgjengelige navigasjonsredskaper. Kompass, kart og logg var mangelvare på de fleste jektene. Så god hukommelse, og evne til å kjenne landemerker og værtegn var viktige egenskaper i tillegg til det vanlige sjømannskap.

Når jektene kom tilbake fra Bergen, lastet med handelsvarer til skipper og væreier, samt innkjøp til mannskap og fiskerbøndene ble jekta satt på land og rengjort. Dette var et arbeid som krevde mye folk. Jektene var tungbygde og krevde mye kraft for å dras opp på land. Pliktige som ikke møtte opp til landsetting kunne risikere å straffes så sant de ikke hadde en svært viktig grunn for fraværet.