I Nordland, Troms og Finnmark var det mange «småplasser» langs kysten som ble kalt fiskevær. Dette var steder som var bygd opp med fiske, fiskemottak og fisketilvirking som hovednæringer. I gammel tid, med små fiskebåter (nordlandsbåter) drevet med seil og årer som framkomstmiddel, var fiskeværene spredt langs hele kysten, og så langt ut mot fiskefeltene det var mulig å finne grunn å bygge på.
Etter hvert som det ble motor i båtene og båtene ble større og fikk lengre aksjonsradius forsvant de ytterste og små fiskeværene, til fordel for store og til dels helårsdrevne fiskevær.
Foto tatt ca 1950: Skagen i forgrunnen, Hamnøy i bakgrunnen.
Et fiskevær kunne bestå av mange fiskekjøpere, slik som Svolvær, Vågan og Henningsvær. Det var også store fiskevær hvor det var kun en fiskekjøper/handelsmann som hadde all kontroll med eiendom, handel og fiskeoppkjøp. Disse ble kalt væreiere, eller «nessekonger». Johansen i Stamsund, Sverdrup på Reine og Ellingsen på Å er eksempel på slike.
Fiskekjøperen kunne være en enerådende væreier, en selveiende fiskerbonde med sjøgrunn, eller et oppkjøpsfartøy (jekt, jakt eller en galeas) som ankret opp i havna utenfor væreierens domene. Det var konkurranse om fisken, og det kunne være viktig å ha kontroll over et større område, for selv å bestemme pris på fisk og arbeidskraft. Prissamarbeid mellom de største væreierne var nok vanlig.
De små fiskekjøperne samlet seg på områder hvor det var flere eiere av grunn, kaier og brygger. Her var forskjellen på høy og lav mindre, og krevde ikke samme lojalitet som til væreieren. Men med moderniseringen av fisket tapte flere av disse i kampen med de store væreierne og fiskekjøperne.
